Akerssangen

 

Aker, vi deg elsker, helt fra Nøklevann

op til Nordmarks furustokker.

Bedre herred eier ikke Norges land,

Akersdalen langveis lokker.

Du har byens gavn og landets varetægt,

byens lys og liv og landets likevegt.

Du skjød blomst og blad

I vor hovedstad,

ingen tvil den sannhet rokker

 

 

Gamle Akers kirke, gamle Akershus

Vidner byen er din datter.

Og det barn, som trættes av dens sus og dus,

Favner moderlig du atter.

Se de skarer, som hver aften drager hjem,

ut mot Ljan og Bygdø, op mot skogens brem,

se den søndags hær,

som om moders knær

flokker seg med barnelatter.

 

 

Aker, vi dig elsker, du er alles lyst,

Ånden lurer på din pande,

Og naturen banker i ditt brede bryst,

blod i dig de begge blande.

Fortids elg med undren ser fra skogens bryn,

Nutidsbarn i tjernet senker taust sit syn.

Seter, skog og myr

ånder eventyr

over byens travle strande.

 

 

Sit, du moder, rolig på din ættegård,

dine barn vil ei den rive.

Op til urtid dine gjeve navne når,

gården skal i slekten blive.

Solen stiger blank av Grefsenåsens rand,

synker signende i vest bak Bogstadvand,

himlens dugg og regn

væte Akers egn,

dig en fager fremtid give!